Har du hørt om Skriketrollet? Ikke det, sier du? Da kan du glede deg til å bli kjent med det! Skriketrollet er nemlig et morsomt og rart, lite troll. Skriketrollet ligner ingen andre troll i hele verden. Det kan nemlig skifte farge! Vet du hvordan Skriketrollet gjør det? Det blir ildrødt som en tomat i hodet når det hører en høy lyd. Når noen bråker i barnehagen, for eksempel. Eller når noen spiller høy skramle-ramle-musikk på full styrke. Da holder det seg for ørene og roper ståååppp! Skru ned lyden. Vær stille! Ta det litt mer med ro, vær så snill!
Og så blir det grønt i hodet som en grønnkål når det er stille og deilig. Når det kan høre fuglene synge med små kvitre-stemmer i skogen, eller noen forteller eventyr i samlingsstund med passe høy stemme. Hyyssjjj….Noen ganger sovner det nesten; så deilig er det med stillhet.
Vet du hvor Skriketrollet bor? Det bor i barnehagen! På avdelingen har det en seng med myk madrass, en liten pute og en deilig dyne. Hver morgen når Skriketrollet våkner, er det grønnkålgrønn i ansiktet. Det har vært så stille og rolig hele den lange natten.

I dag tidlig, da barna kom, listet Skriketrollet seg bortover gulvet og bort til bokhylla uten å bli oppdaget. Der satte det seg godt til rette helt øverst for å følge med. Rundt frokostbordet var det ganske mye lyd, merket Skriketrollet. En jente ropte høyt at hun ville ha mer melk. En gutt ropte enda høyere for å bli hørt. Han ville ha mer havregrøt. Til slutt ropte nesten alle i munnen på hverandre, og Skriketrollet merket at det ble tomatrød over hele kroppen, og ikke bare i hodet! Så høy lyd var det.
Heldigvis reddet en av de voksne situasjonen. Hun sa fra at nå måtte alle barna snakke med inne-stemme, og bare en og en om gangen. Hvis ikke, ville ingen høre noen ting. Ingen kom til å høre at jenta ønsket seg mer melk, og ingen ville få med seg at gutten gjerne ville ha mer havregrøt. Da var det jo ikke noe hjelp i med høye stemmer, da!

Skriketrollet pustet lettet ut da barna gjorde som den voksne sa, og det ble igjen grønt og fint og rolig i hele seg. Hjertet banket ikke så fort lenger, og trollet kunne puste rolig og tenke klart. Nå kunne det begynne å glede seg til i morgen. Da skulle Skriketrollet få være med et av barnehagebarna hjem! Det blir spennende, tenkte Skriketrollet da det la seg den kvelden. Og så sovnet det, glad og fornøyd – og grønn fra ørene og helt ned til stortåa.

 

Av Anne Enger Mjåland

Skriv ut

Alle barna i barnehagen skal ut og leke. Skriketrollet skal også være med. I garderoben henger dressene på knaggene. Barna vil kle på seg samtidig, for alle vil fort ut. Det blir støy og trengsel, noen begynner å gråte, andre skriker høyt for å komme først. Skriketrollet må holde seg for ørene. Lyden er så høy at Skriketrollet skifter farge fra grønt til rødt. Det visker til Olivia: “Kan dere være litt stillere. Vær så snill?”
Olivia er en av skolestarterne i barnehagen. Hun sier: “Hysssj! Vær litt stille”. Hun er en jente som de andre hører på, og nå senker alle stemmene. Det var deilig! Når de kommer ut, kan de heller bruke utestemme der.

Ta vare på ørene dine. Blir det for høy lyd, si ifra.

Av Anne Enger Mjåland

Skriv ut

Alle barna i barnehagen sitter ved bordet. De skal spise havregrøt. Det er godt! Skriketrollet sitter sammen med dem. Det lille, snille trollet liker også havregrøt. Barna prater med utestemme. De må nesten rope for å høre hverandre til slutt! Skriketrollet må holde seg for ørene, og så skifter det farge fra grønt til rødt. Så høy er lyden. Til slutt sier de voksne at alle må bruke innestemme. Da blir det mye bedre, og så blir det mye koseligere å sitte sammen og spise. Skriketrollet og vennene får til og med lyst på en porsjon havregrøt til.

Ta vare på ørene dine. Blir det for høy lyd, si ifra.

Av Anne Enger Mjåland

Skriv ut

Skriketrollet er klar for en ny dag i barnehagen. Skriketrollet gleder seg! Det er så gøy å leke! Skriketrollet liker å bygge lego, kle på dukkene i dukkekroken og kjøre med biler på det store, fine bilteppet i gangen, men aller best liker det vesle, grønne trollet å kle seg ut sammen med vennene sine. Det er bare ett problem. Noen ganger, når de kler seg ut som spøkelser, roper de andre så høyt at Skriketrollet skvetter. De løper rundt og rundt, vifter med armene i spøkelseskostymet og hyler! Det høres ut som en hel motorvei inne i barnehagen, synes Skriketrollet. Eller som om åtte racerbiler kjører etter hverandre. Vrrooom! Kræsj! Lyden blir så høy at Skriketrollet skifter farge og blir helt rød over hele kroppen! Da må det si fra til de voksne i barnehagen. Heldigvis skjønner de at Skriketrollet får vondt i ørene av de høye lydene, og så finner de frem tegnesaker i stedet. Og så kan de tegne sammen. Det er også gøy.

Ta vare på ørene dine. Blir det for høy lyd, si ifra.

Av Anne Enger Mjåland

Skriv ut

Fra plassen sin i bokhylla tittet Skriketrollet ut på alle barna i barnehagen. De satt på gulvet i rommet de kalte stua. Der var det samlingsstund. I dag skulle de lære om øret! Skriketrollet hadde så lyst til å være med, og ikke bare høre på. Det kunne jo så mye om nettopp øret!

Skulle Skriketrollet tørre å hoppe ned fra hylla og vise seg fram?

Nei, kanskje barna ville bli redde for et troll, tenkte det, men så tok det mot til seg.

Jeg er jo ikke farlig, sa det til seg selv.

Jeg er jo bare et snilt Skriketroll!

Det hoppet.

Barna snudde seg og så nysgjerrig på Skriketrollet. De ble ikke redde i det hele tatt!

Nå skal jeg lære dere om øret. Jeg kan masse om det, sa Skriketrollet, og barna jublet.

Skriketrollet tok fram en plakat. Der var det bilde av hvordan ørene ser ut inni!

Skriketrollet pekte på bildet på plakaten og fortalte om snirklete ganger og rare fasonger med morsomme navn.

Dette heter øregangen og gjennom her kommer lyden seg innover i øret. Innerst er øregangen stengt av trommehinnen. Når lyden treffer, beveger trommehinnen på seg, fortalte Skriketrollet.

Barna holdt nesten pusten. Så spennende var det å høre på.

Så fortalte Skriketrollet at de aller minste beina i kroppen, ja de sitter inne i øret.

Vet dere hva de beina heter, spurte Skriktrollet.

Neeeeei, sa barna i kor.

Men Skriketrollet visste svaret.

Beina heter hammeren, ambolten og stigbøylen!

Hammer? Det bruker jo jeg når jeg snekrer fuglekasser med bestefar, sa lille Ole.

Ja, men det er en helt annen slags hammer. Den er mye større og brukes til å slå i spiker. Hammeren i øret må vi ha for å oppfatte lyd, sa Skriketrollet, men nå var det plutselig blitt så sliten!

Nå skal jeg hjem til meg selv, og så kommer jeg tilbake når dere har samlingsstund neste gang. Ha det!

Skriketrollet forsvant så fort som en vind. Barna hørte bare et svissssjjjjj gjennom lufta.

Det var nok trommehinnen, hammeren, ambolten og stigbøylen som beveget seg inni ørene til alle barna, slik at de oppfattet lyden.

 

Av Anne Enger Mjåland

Skriv ut

Barna i barnehagen hadde temauke. De skulle lære om øret! Om hvorfor vi har ører, hvordan ørene ser ut inni og hvordan de fungerer. For mennesker må jo ha to ører på hver side av hodet for å kunne høre!

Noen mennesker hører dårlig. Andre er døve og det betyr at de ikke kan høre. Det kan skyldes at de har skadet ørene sine, eller at de er født sånn. Men ørene ser like ut inni likevel.

På temauken i barnehagen var det Skriketrollet som fortalte barna om ørene. Til det hadde Skriketrollet en fin plakat med bilde av øret!

Sist gang hadde barna lært om øregangen, trommehinnen og beina inni øret som heter hammeren, ambolten og stigbøylen.

På dag to i temauken skulle barna få høre om enda flere rare og morsomme ord, for Skriketrollet kunne så mye om hvordan øret ser ut inni.

Skriketrollet våknet ekstra tidlig den morgenen. Det var fordi han gledet seg sånn til å møte alle barna igjen! Det stod opp av senga i bokhylla, vasket fjeset sitt, spiste frokost og pusset tenner før det hoppet ut av bokhylla og landet rett foran alle barna som satt klare i samlingsstund.

Tjo hei! Her er jeg igjen. Er dere klare, spurte Skriketrollet.

Da barna svarte jaaaaa i kor, begynte det å fortelle.

I dag skal dere få lære om øretrompeten og sneglehuset, sa Skriketrollet og pekte på den fine plakaten.

Barna begynte å le.

Vi har vel ikke en trompet inni øret! Pappaen min spiller jo trompet i et orkester, lo Ayla.

Sneglehus finner vi i vannkanten på hytta når vi plukker skjell. Vi har jo ikke det i øret, skrattet Ruby.

Skriketrollet sa at jo, i ørene har mennesker både øretrompet og sneglehus. Helt sant.

Han forklarte:

Øretrompeten sørger for at det er akkurat passe lufttrykk for de små beina inni øret. Øretrompeten går ned til munnen. Øretrompeten er vanligvis lukket, men vi åpner den når vi gjesper eller gaper. Dere har kanskje kjørt fly og fått propper i ørene? Det er fordi lufttrykket har forandret seg når flyet stiger til værs eller går inn for landing. Da kan det hjelpe å holde seg for nesen og blåse, sa Skriketrollet.

Selv hadde Skriketrollet aldri vært oppe i fly før, men det hadde veldig lyst! Kanskje det fikk det til en gang. Skriketrollet håpet det.

Sist snakket vi om beinet i øret som heter stigbøylen. Husker dere det, spurte Skriketrollet.

Det husket barna, og i dag kunne Skriketrollet fortelle videre at stigbøylen sitter inntil sneglehuset som også tar i mot bølger av lyd som kommer inn i øret.

Neste gang skal jeg fortelle mer om sneglehuset. Men det er ikke sneglehusene som Ruby finner ved hytta, altså!

 

Av Anne Enger Mjåland

Skriv ut

I dag var det onsdag, og temauken i barnehagen fortsatte. Det skulle fremdeles handle om øret. Men hvor ble det av Skriketrollet? Det skulle jo komme og fortelle videre!

Barna satt klare i samlingsstund og ventet og ventet. Plutselig hoppet et grønt vesen ned fra bokhylla. Det var trøtt i øynene kan du tro! Helt smale, var de. Og ganske slappe.

Unnskyld, jeg har forsovet meg. Jeg hørte ikke vekkerklokka. Jeg tror det var flimmerhårene mine som ikke virket, sa Skriketrollet og gjespet.

Flimmer-hvafornoe?

Barna så på hverandre og lurte fælt på hva Skriketrollet snakket om nå. Kanskje snakket han i søvne?!

Men nei. Skriketrollet var allerede i gang med å fortsette fortellingen om øret, hvordan det virker og hvordan det ser ut inni. I går hadde de snakket om sneglehuset, og Skriketrollet hadde lovet å fortelle mer i dag.

Inne i sneglehuset står det tett i tett med små hår. De kalles flimmerhår, fortalte Skriketrollet.

Dette var den tiden på året da kornet på åkeren nesten var modent. Da bølger det så fint frem og tilbake i vinden når det blåser. Det ser nesten ut som bølger i åkeren!

Sånn gjør flimmerhårene også, når det kommer en lydbølge, sa Skriketrollet ivrig.

Noen ganger legger kornet seg flatt ned på bakken. Det kan for eksempel være hvis det har regnet og blåst kraftig en stund.

På akkurat samme måte ligger flimmerhårene når de er ødelagt. Når flimmerhårene først har lagt seg flate, reiser de seg aldri igjen, sa Skriketrollet. Det visste visst alt om flimmerhår!

Neste gang skal vi leke flimmerhår! Da kan dere glede dere, sa Skriketrollet før det klatret opp bokhylla og hjem til seg selv. Og da det skulle legge seg om kvelden, skrudde det vekkerklokka på ekstra høy lyd, for neimen om det skulle forsove seg en gang til.

Av Anne Enger Mjåland

Skriv ut

I dag skal vi leke flimmerhår!

Skriketrollet var klar for dag nummer fire i temauka om øret i barnehagen. Det begynte å bli litt sliten, men så gledet det seg så masse til den store lekedagen at det gikk bra likevel.

Stå skulder ved skulder på en lang rekke. Når vi dytter til den som står ytterst, vil bevegelsen gå langs hele rekka og bort til den som står i den andre enden, forklarte Skriketrollet.

Alle barna gjorde som det sa. Det ble ikke plass til hele rekka i stua hvor de hadde samlingsstund. Derfor strakk den seg gjennom døra og helt ut på kjøkkenet, ja nesten til gangen helt på andre siden! Så mange barn var det.

Og så dyttet Erik forsiktig til Olivia som stod ved siden av. Olivia dyttet videre til Milla, Milla til Jonas, Jonas til Rosa-Linn og slik fortsatte det som en bølge gjennom hele rekka av barn.

Akkurat sånn gjør flimmerhårene også, når lydbølgene kommer, sa Skriketrollet.

MEN så roper noen høyt, og da blir noen av hårene så redde at de dør! Hvis vi nå prøver å dytte på den som står ytterst, kommer ikke lyden videre fordi så mange av flimmerhårene ligger døde på gulvet. Når lydbølgene ikke kommer frem, klarer vi ikke å oppfatte lyden ordentlig.

Barna syntes det var litt vanskelig å forstå, men da orket ikke Skriketrollet å forklare mer den dagen. Det lå som et dødt flimmerhår på gulvet. Så sliten var det etter all leken. Dermed måtte en voksen forklare en gang til.

Den kvelden måtte Skriketrollet innrømme for seg selv at det var glad temauka snart var slutt. I morgen var det fredag og siste dagen.

Av Anne Enger Mjåland

Skriv ut

Skriketrollet elsket å se på barna som lekte i barnehagen! Det tenkte at leken liksom var jobben til alle barna! Og til Skriketrollet også. For noen ganger ble Skriketrollet med på leken. Men noen ganger ble det veldig mye bråk «på jobben». I dag er en sånn dag, tenkte Skriketrollet, der det satt på hylla ved siden av boka om Karsten og Petra. Det var Skriketrollets faste plass. Herfra hadde det god utsikt. Herfra kunne det se helt til utgangsdøra! Men i dag skulle visst alle barna leke inne på formiddagen. Problemet var at de liksom ikke fant på hva de skulle gjøre! Noen hoppet opp og ned, andre løp rundt. Ida stod nesten på hodet og Niklas slo ring. Alle ropte i munnen på hverandre: «Se på meg! Se på meg!

Skriketrollet holdt seg for ørene. Så mye bråk var det. Skriketrollet kjente at det ble helt rødt i kinnene og at det begynte å knyte seg og nesten gjøre vondt i magen. Skriktrollet hadde nesten lyst til å skrike selv, for å få dem til å stoppe.

Til slutt hoppet Skriketrollet ned fra bokhylla og plystret sånn at alle skulle høre (ja, for Skriketrollet kunne plystre!), og da stoppet alle opp. De ble musestille i rommet.

– Kan vi ikke leke sammen, spurte Skriketrollet med inne-stemme.

Barna nikket.

Vi kan leke Bro Bro brille! Det pleide jeg å leke da jeg var et lite Skriketroll, sa Skriketrollet.

– Bro bro brille? Hva er det, spurte Ida.

Hun og de andre barna så forundret ut.

Da forklarte Skriketrollet at det var en sanglek som alle kunne være med på. At de måtte stå på rekke og synge og så kunne de bli fanget!

Jaaaa, ropte alle barna i kor. Det syntes de hørtes både spennende og morsomt ut.

Skriketrollet sa de ikke trengte å rope så høyt, men at nå skulle de synge det fineste de kunne. Og så lærte Skriketrollet dem både sangen og leken, og så ble det en fin formiddag i barnehagen likevel.

Av Anne Enger Mjåland

Skriv ut

Det var en gang en liten gutt som ikke ville i barnehagen. Først sa mammaen hans at han måtte, for hun skulle på jobben. Så sa pappaen hans at han måtte, for han skulle på et møte. Først ba de ham pent: «Vær så snill», sa de, men gutten satte seg ned på gulvet med sur munn og armene i kors. Så ble mamma morsk. «Hvis ikke du kommer nå, så blir jeg for sen på jobben! sa hun og rynket brynene. Gutten lukket øynene og holdt seg for ørene. «Jeg vil ikke», sa han trassig. Så ble pappaen enda morskere. «Nå kommer du her med en eneste gang», sa han strengt og ville løfte den lille gutten opp fra gulvet. Da spente den lille gutten hele kroppen i en stor bue, vred seg som en ål, kom seg løs og styrtet inn på rommet sitt. Der krøp han opp i senga, dro dyna over hodet og gjemte seg sammen med det grønne Skriketrollet sitt. Mamma og pappa så på hverandre. De skjønte ingenting. Før ville den lille gutten deres alltid i barnehagen, men det var sikkert…..sju dager siden! Minst. Nå syntes de han var blitt trassig og ugrei som slo seg vrang hver morgen de skulle av sted.

Mammaen og pappaen ble enige om å ta en skikkelig prat med gutten sin. Mammaen ringte på jobben og sa at hun ikke kunne komme, og pappaen ringte til sjefen og sa at de måtte holde møtet uten ham. Så gikk de sammen inn på barnerommet, satte seg på sengekanten og spurte hvorfor han ikke ville i barnehagen. Ikke noe svar. De spurte om gutten kunne komme fram, men ingenting skjedde. Mammaen og pappaen holdt pusten. Hva skulle de gjøre?

Så begynte dyna å røre på seg. En rund kropp med et stort smil dukket så vidt fram. Nei, det var ikke gutten. Dette var en grønn og lodden skikkelse med et bredt smil. Det var Skriketrollet! Plutselig pep det:

«Den lille gutten deres vil ikke i barnehagen fordi det bråker så fælt der. Barna hyler når de leker på fellesrommet. De roper «førstemann» når de skal stille seg i kø for å vaske hendene. Noen hyler når de ikke får det som de vil, og noen ganger kjefter de voksne med høye stemmer.

Den lille gutten dukket fram fra dyna og smilte gjennom tårene. Han hadde brukt det grønne Skriketrollet til liksom å «fortelle», men det var den lille gutten som hadde hatt stemmen. Akkurat som på dukketeater!

Endelig hadde han fortalt om hva som plaget ham. Det var så godt at det føltes som en stein datt fra hjertet og klumpen i magen ble borte.

Mammaen og pappaen snakket med de voksne i barnehagen om det som hadde hendt, og så ble alt mye bedre. De fikk nye regler om å bruke innestemme og utestemme. Kjeftingen ble det også slutt på, nå som de voksne fikk tenkt seg om.

Og snipp, snapp snute – så var eventyret ute.

Av Anne Enger Mjåland

Skriv ut

Endelig sommerferie! Skriketrollet løp barbeint over gresset. Det kilte under beina, så han måtte le høyt. Han hylte og ropte av glede, men han var ute, så det var lov. Både hjemme og i barnehagen hadde han lært forskjell på utestemme og innestemme. Mamma pleide å si at utestemme var greit når de var i hagen. I stua og på kjøkkenet måtte han bruke innestemme. På rommet sitt kunne han bruke utestemme noen ganger, men han måtte ta hensyn, pleide mamma å si.

-Hva betyr det å ta hensyn, spurte Skriketrollet.

-Det betyr at du må tenke på andre, hadde mamma svart.

-Hvordan da, spurte Skriketrollet.

-Hvis jeg for eksempel har venninner på besøk, er det fint om du ikke bruker utestemme på rommet ditt. Da hører vi nesten ikke hva vi snakker om inne i stua, forklarte mamma.

I barnehagen var det litt andre regler. Der var det kun lov å bruke utestemme når de var på tur i skogen. Men noen ganger måtte de være stille i skogen også, slik at de ikke skremte dyr og fugler. Inne var det ikke lov med utestemme i det hele tatt.

Noen ganger syntes Skriketrollet det var mange forskjellige regler å huske på. Han sukket litt, og tenkte at han nok måtte spørre på nytt når barnehagen åpnet etter ferien igjen. Men nå var det ferie og fri og alt var lov. Eller…hvordan var det igjen? Kanskje var det regler som gjaldt selv om det var sol, sommer, bading og ferie også?

 

Av Anne Enger Mjåland

 

Skriv ut

Endelig var dagen kommet. Dagen Skriketrollet hadde ventet på så lenge! I dag skulle det få være med Ida hjem. Helt hjem til huset hennes, hvor hun bor med mamma, pappa og lillesøster Emma.
“Jeg lurer på hva jeg skal få være med på når vi kommer hjem til Ida”, tenkte Skriketrollet da det våknet ekstra tidlig den morgenen.
Skriketrollet ventet og ventet, og ventet og ventet, på at mammaen til Ida skulle komme og hente. Trollet hadde pakket den lille, blå sekken sin kvelden i forveien. Tannbørste, en liten dyne og en pute lå på plass allerede.
Der kom mammaen til Ida! Skriketrollet kjente hjertet gjøre et ekstra hopp da det så henne i porten. Grusen knaste under skoene hennes da hun gikk mot trappa. Nå gikk hun inn døra. Nå kom hun til garderoben! Skriketrollet hoppet opp i bagen til Ida og la seg godt til rette.
Ida gledet seg også. Hun ville ha med Skriketrollet på bursdagsfest dagen etter!
Som sagt, så gjort.
Da de kom i bursdagen, ble det lille trollet ganske fort tomatrød i hodet. Som disse bursdagsgjestene bråkte! De løp rundt i stua, skrek og ropte og ville ikke høre på de voksne. En jente hoppet til og med opp på bordet og danset så muffinser og brusflasker skvatt rundt!
Sånn kunne de ikke ha det. Da fant mammaen og pappaen til Ida på noe lurt!
“Nå skal alle sammen kle på seg og gå ut”, sa mammaen til Ida.
Det var deilig å komme ut i hagen, syntes Skriketrollet. Barna spiste muffins og drakk brus mens de satt på gresset under epletreet. De lekte hviskeleken, og det var gøy! Skriketrollet satt på fanget til Ida og riktig koste seg i det fine været, og sakte, men sikkert ble det grønkålgrønt i hodet igjen.

 

Av Anne Enger Mjåland

Skriv ut

Bestemooor! Bestemor kommer! Sara jumpet ned fra kjøkkenstolen, løp mot døren og åpnet den på vidt gap. Hun kastet seg i armene på bestemor som akkurat skulle til å ringe på dørklokka.

Kommer du nå? Er ikke du på jobben, spurte Sara overrasket og trakk henne med seg inn på kjøkkenet. Klokka var midt på dagen, og Sara var hjemme fra barnehagen. Hun hadde våknet med hodepine i dag tidlig. Litt kvalm var hun også.

Heldigvis hadde hun fått låne med seg Skriketrollet hjem fra barnehagen. Han var også litt kvalm og hadde litt vondt i hodet.

-Jeg ringte til bestemor fordi jeg må på et viktig møte på jobben, sa mamma.

-Ja, og det passet fint, for nå er jeg blitt førtidspensjonist vet du, sa bestemor og tok av seg kåpen.

-Derfor kan jeg komme og være hos deg, Sara-mor! Er ikke det fint?

-Joooo, jublet Sara, men så ble hun litt stille igjen.

Hmmmmm……Sara grublet på noe.

-Hva er egentlig før – tids – pensjo – nist, spurte hun. Det var et langt og vanskelig ord, syntes hun.

Bestemor tok henne på fanget og forklarte.

-Jeg har sluttet i jobben min! Når man blir så gammel som jeg, kan man det hvis man vil og hvis man har råd til det. Nå skal jeg kose med deg, lo bestemor og ga Sara en knusekos.

-Men jeg kan ikke være sammen med deg hver dag, for jeg går jo i barnehagen, sa Sara og så litt bekymret ut.

-Ja, og det skal du fortsette med. Jeg skal gjøre mye annet morsomt også, sa bestemor – og fortalte at hun skulle begynne på kurs for å lære å snakke fransk, og så planla hun å reise til Frankrike for å lære å lage god mat!

-Og så er jeg blitt leder i Velforeningen, sa bestemor stolt.

-Velforeningen? Der var det enda et vanskelig ord som Sara ikke skjønte.

-Ja, det er en forening som jobber for at vi skal ha det fint og godt her vi bor, sa bestemor.

Nå ble Sara stille. Hun hadde fått litt vondt i hodet igjen.

-Jeg vil også bli sånn førtidspensjonist, for da kan jeg slutte i barnehagen, sa Sara.

Bestemor så bekymret på henne.

-Hvorfor vil du slutte der, da? Du har jo akkurat begynt i ny og fin barnehage. Var det ikke Bjørnehiet den het?

-Jo, sa Sara. Nå begynte hun nesten å gråte, og det skjønte bestemor. Nå ville hun vite hva som var galt.

-Det bråker så fælt der hele tiden! Bilene på veien suser forbi, og lastebilene dundrer! Når trailerne kommer, klirrer det i vinduene. Noen ganger hyler det i bremser og mange tuter også. Og inne løper alle barna rundt og roper og så må de voksne rope også, for ellers er det ingen som hører hva de sier. Skriketrollet får også vondt i ørene! Det hvisket han til meg etter at vi hadde lagt oss i går. Han fikk sove i senga mi, sa Sara.

Bestemor reiste seg og begynte å gå fram og tilbake på kjøkkengulvet. Hun tenkte så det knaket, det kunne Sara se.

-Sånn kan vi ikke ha det, sa bestemor til slutt. Nå var hun bestemt i stemmen.

-Jeg skal ta det opp på neste møte i Velforeningen, og så skal vi sende mail til de som bestemmer om at vi må få en støyskjerm foran barnehagen.

-En støy – skjerm, spurte Sara.

-Hva er det?

-Det er en slags vegg som kan bygges mellom veien og barnehagen, slik at lydene ikke høres så godt, forklarte bestemor.

Nå ble Sara glad.

-Kan vi bygge en støyskjerm inne også, spurte Sara.

-Nei, det kan vi nok ikke, men du kan snakke ordentlig med de voksne i barnehagen. Nå er du skolestarter, vet du – og da kan alle dere 5-åringene i barnehagen gå sammen og be om en samtale. Da forklarer dere hvordan dere opplever det, og så kan du fortelle at både du og Skriketrollet får vondt i hodet av alt bråket. Da må de voksne gjøre noe med det. Si det til mamma også, så kan hun snakke med de andre foreldrene.
Sara nikket. Hun gledet seg til at alle kunne snakke med inne-stemme. Og hvem vet tenkte Sara; da blir sikkert Skriketrollet glad også!

-Tusen takk, bestemor. Du er så klok, sa hun – og nå var det Sara sin tur til å gi bort en knusekos.

 

Av Anne Enger Mjåland

Skriv ut

Skriketrollet våknet tidlig. Det satte seg opp i den lille sengen sin og tittet ut gjennom vinduet. Ute var det lyst. Fuglene sang, de hadde også stått tidlig opp. Ellers var det stille. Helt musestille. Skriketrollet så seg rundt i barnehagen, der Skriketrollet bodde øverst i bokhylla. Skriketrollet lyttet. Nei, ingen lyd å høre. Ingen stemmer som ropte GOD MORGEN! Det var rart, tenkte Skriketrollet. Hvor var alle sammen? Plutselig tutet det utenfor. Det tutet HØYT, og noen ropte: Sjikkelakke, sjikkelakke bom bom bom! Å, ja! Det var jo russen som ropte og kjørte russebilene forbi barnehagen. Det var 17. mai! Skriketrollet spratt opp av senga, kledde på seg de fineste klærne sine, fant fram flagget, klatret raskt ned av bokhylla og stilte seg i vinduet. Nå var alle barna kommet. De stod på rekke og rad utenfor og ventet utålmodig på 17. maitoget. Plutselig stod Olivia i døra til barnehagen. Hun var skolestarter, og flink til å passe på at alle fikk være med på leken. Nå grep hun tak rundt Skriketrollet, og fortet seg ut igjen. Skriketrollet skulle få være med å feire Norges nasjonaldag. Norges bursdag! Hurraaaaa, ropte alle barna. Det var bråkete med trompetlyder og tutefløyter og masse høy musikk fra korpset, men da Skriketrollet la seg i sengen sin den kvelden, var det mest av alt glad fordi det hadde vært så moro. Selv om hodet var fullt av lyd. Og magen var veldig mett. Skriketrollet hadde spist åtte is, og så mange is hadde det aldri spist på en dag før.

 

Av Anne Enger Mjåland

Skriv ut

Wiiiiii! Fres! Svisj, svisj! Kabong! Skriketrollet holdt seg for ørene. For et bråk det var utenfor vinduet! Svidd luktet det også. Det kjente skriketrollet helt inn i barnehagen, helt opp til hylla der han bodde. Skriketrollet var redd. Så mye høy lyd hadde det aldri hørt på en gang før! Menneskene i nabolaget ropte GODT NYTT ÅR til hverandre. De skrek og skrålte.

Alle barna i barnehagen hadde juleferie, og det hadde vært noen fredelige dager. Skriketrollet kunne nyte hvert sekund, for det likte stillheten. Men nå var det slutt på freden! Nyttårsrakettene fløy til værs, lyste opp hele himmelen og bråkte så fælt at verken hunder, katter, hester – eller Skriketrollet, fikk sove. Enda klokka var 12 midt på natta. Men det var litt spennende og morsomt også! Iallfall når Skriketrollet kunne ligge trygt og godt i den varme senga og se og høre rakettene utenfor. Da bråket endelig tok slutt, kunne Skriketrollet puste ut og legge hodet tilbake på puta igjen. Nå var det stille og fredelig inne også. Heldigvis var det et helt år til neste nyttårsaften, tenkte Skriketrollet – og sovnet.

Av Anne Enger Mjåland

Skriv ut